Begynnelsen på slutten for «armlengdeprinsippet»?

EU-kommisjonen har nylig offentliggjort en ambisiøs reformagenda for å møte utfordringene med å få skattlagt multinasjonale selskaper innen den digitale økonomien.

Bakgrunnen er at mange av de største teknologiselskapene i verden knapt betaler skatt i EU. Også i Norge har debatten om digitale selskapers skattebetaling rast, etter avsløringer om hvordan selskaper som Google betaler kun promiller i skatt på milliardinntekter fra det norske annonsemarkedet.

Nettopp slike forhold gjør at EU nå mener en grunnleggende reform er nødvendig:
"The current tax framework does not fit with modern realities… The first focus should be on pushing for a fundamental reform of international tax rules, which would ensure a better link between how value is created and where it is taxed.”

Uttalelsen er oppsiktsvekkende, ikke minst fordi den kommer kort tid etter at OECDs prestisjeprosjekt BEPS (Base Erosion and Profit Shifting) har blitt rullet ut som OECDs svar på problemene med å få bukt med flernasjonale selskapers aggressive skatteplanlegging. Den mest nærliggende tolkningen er at EU ønsker å finne et alternativ OECDs tilnærming til å skattlegge flernasjonale selskaper, som i dag gjøres gjennom det såkalte armlengdeprinsippet. EU-landene utgjør en stor del av OECDs medlemsland. Det kan dermed virke som tiden da OECDs tilnærming til internasjonal selskapsskattlegging var enerådende er i ferd med å ta slutt.

USA har lenge benyttet en alternativ tilnærming (unitary approach) til å fordele skatteinntekter for selskaper mellom delstater innad i USA. De har tidligere i år hatt framskridne diskusjoner om å gå over til en såkalt destinasjonsbasert kontantstrømskatt, som vil være et alternativ til armlengdeprinsippet. G77, gruppen av land som består av rundt 140 lavere-inntektsland har gjentatte ganger uttrykt deres misnøye med utfallet av BEPS-prosessen, og at OECDs innretning for internasjonal selskapsbeskatning er uegnet for andre enn rike, utviklede land. Når nå EU tar ordet for en grunnleggende reform, er det få sentrale grupper land igjen som forsvarer OECDs modell.

EU går med sin nye strategi langt i dele analysen som organisasjoner som Tax Justice Network har formidlet i en årrekke, at OECDs tilnærming med å «flikke» på en feilslått modell aldri vil fungere, og at det er behov for en grunnleggende reform av internasjonal selskapsskattlegging, dersom vi skal sikre en rettferdig og effektiv måte å skattlegge verdiskapning i den 21. århundret:

«In the field of taxation, policy makers are struggling to find solutions which would ensure fair and effective taxation as the digital transformation of the economy accelerates. There are weaknesses in the international tax rules as they were originally designed for "brick and mortar" businesses and have now become outdated. The current tax rules no longer fit the modern context where businesses rely heavily on hard-to-value intangible assets, data and automation, which facilitate online trading across borders with no physical presence».

Blant modellene EU ser på er en omsetningsbasert skatt, eller en annonseskatt for EU-området, begge vil være utenfor tilnærmingen som i dag ligger i OECDs internasjonale standard.

Grunnlaget for dagens OECD-regelverk ble lagt allerede i mellomkrigstiden i Folkeforbundet, og baserer seg på at den «riktige» prisen for handel av varer og tjenester mellom forskjellige selskaper innenfor den samme konserngruppen, er den prisen som ville blitt fremforhandlet dersom den samme transaksjonen ble utført av selskaper som var uavhengige av hverandre. Selskapene i samme konsern skal altså forholde seg til hverandre med «en armlengdes avstand», og dette prinsippet benyttes for å bedømme prissettingen i alle transaksjoner som skjer mellom selskaper i samme konsern (transfer pricing).

Logikken bak dette prinsippet er grunnleggende paradoksal – det økonomiske rasjonalet bak å organisere virksomhet som multinasjonale foretak er nettopp at en konserngruppe er mer lønnsom enn dersom de ulike delene av konsernet skulle vært uavhengige av hverandre. Dermed er det også en teoretisk umulighet at å sette prisene «som om selskapene var uavhengige» skal være de riktige for å bedømme hvor skattbar profitt skal lokaliseres.

Det er ikke bare teoretisk at armlengdeprinsippet byr på problemer. Det er i økende grad blitt påpekt hvordan selskaper kan utnytte det kompliserte regelverket til å flytte profitt ut av høyskatteland, og dermed unngå skatt. Og skattemyndigheter opplever regelverket som komplisert og vanskelig å etterleve, særlig når det kommer til inntekter fra immaterielle rettigheter og digitale inntjeningsmodeller.

Forskere ved IMF estimerer at overskuddsflytting fra multinasjonale selskaper koster stater $600 milliarder årlig i tapte skatteinntekter.