Gråsonefotballen

Bakteppet til seminaret «Idretten på Økonomisk doping» den 8. mars i Trondheim, er rekken av skandaler i idretten de senere årene. Korrupsjon i forbund som FIFA og det internasjonale friidrettsforbundet har vært gjennomgangstema, samt. avsløringer av hvordan fotballklubber aktivt bruker, og eies gjennom, skatteparadis, særlig i Storbritannia. I norsk kontekst er det særlig de mye omtalte overgangssakene som har preget nyhetsbildet.

Seminaret tok for seg idretten i bredt, men det var spesielt sterk kompetanse på fotball blant innlederne, blant andre UEFA-styremedlem Karen Espelund, journalist i Josimar – tidsskriftet om fotball Lars Johnsen, og organisasjonsdirektør i RBK Trond Alstad.

Blant innlederne og paneldeltakerne var det bred enighet om behovet for sterkere styringsmekanismer i idretten.

FIFA-problemene vil ikke forsvinne med Sepp Blatter, påpekte spesialrådgiver i Transparency International Norge Tor Dølvik, og pekte på at man måtte gjøre noe med systemene dersom man skal få til endring. Det er lover og regler som formaliserer moral og etikk. Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. Dermed må man ha systemer på plass som «holder menneskene på plass».

Organisasjonsdirektør i Rosenborg BK Trond Alstad stilte seg positiv til større åpenhet i fotballen. «Alt vi gjør skal tåle dagens lys», uttalte han.

Styremedlem i UEFA Karen Espelund mente vi ikke hadde sett slutten av oppryddingen i FIFA, og at amerikanske myndigheter sannsynligvis ville fortsette å etterforske saker mot FIFA-topper. Hun uttalte at kulturen i UEFA var bedre enn i FIFA, blant annet fordi EU fungerte som «vaktbikkje».

Gode regler ikke nok, de må implementeres også, var et gjennomgangstema i innspillene. Et eksempel var FIFAs agentregelverk som nylig ble avviklet. Regelverket ble omtalt som enkelt å forstå og godt. Men det ble i liten grad fulgt, og ikke håndhevet. Regelbrudd fikk sjelden konsekvenser. Da hjelper det lite med gode regler. Med det nye regelverket har man i praksis «gitt opp». Deltakere på seminaret med god kjennskap til agentregelverket mente at man med den nylige endringen åpnet opp for økt korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Idrettsforskerne Lin Olderøien og Harry Arne Solberg gikk gjennom resultater fra deres forskning på idrettens styrende organer. Solberg pekte på at de internasjonale idrettsforbundene var medlemsdemokratier, og at for å få makt måtte man dermed få støtte fra «medianvelgeren». Det har ført til at man i mange forbund har hatt ledere som har forsøkt å øke antall medlemsland for å i praksis «kjøpe seg stemmer». Det internasjonale håndballforbundet har hatt en sterk økning i medlemsland, men bare omtrent halvparten har aktive turneringer i sine land. Mange var dermed bare «postkassenasjoner». Men med 1 land 1 stemme, har en liten øystat i Kariben like mye å si som for eksempel Tyskland. Dette prinsippet har mye å si for politikken som føres i forbund som FIFA og andre.

Olderøien viste til hvordan store idrettsorganisasjoner skiller seg fra store selskaper, i den forstand at de i praksis kan «velge seg» jurisdiksjoner, og dermed i stor grad kan velge seg de etiske retningslinjene de vil. Dette åpner opp for større risiko for at det danner seg korrupsjonskulturer, og at etikk og moral blir tøyelige begreper.

Lars Johnsen i Josimar gikk gjennom noen av de store spillerovergangene i norsk fotball, og særlig hvordan agentregelverket som inntil nylig var gjeldende har blitt brutt ved flere anledninger. Han viste til hvordan agenter har oppført seg som om de representerte fotballspillere, men unngikk å signere og sende inn såkalt representasjonskontrakt til NFF. I det spillere har kommet til enighet med kjøpende klubb, har så agenten «byttet side», og formelt sett opptrådt som en agent på vegne av kjøpende klubb, for dermed å kunne bokføre sine inntekter fra klubben (og dermed utenfor Norge), noe som er gunstig av skattehensyn. At dette har fått pågå uten at NFF eller andre har grepet inn, gjør at Johnsen konkluderte med at det hadde dannet seg en aksept for at det er «greit å operere i gråsonen» i norsk fotball.

I de avsluttende kommentarene ble det i debatten pekt på behovet for økt åpenhet, et oppgjør med holdninger og gode og tydelige styringssystemer som er etterprøvbare og transparente.