Ti prosent av verdens finansielle formuer er gjemt i skatteparadis. Fem prosent av verdens befolkning, 350 millioner mennesker, blir systematisk ekskludert fra blant annet folketellinger. Med boka «The Uncounted» skriver Alex Cobham (på bildet) om makten og politikken bak tallene som styrer våre liv.
Vi må bort fra tanken om at måling er en ren teknisk øvelse, sier han. Politiske føringer avgjør hvordan vi teller, og dermed hvem som faller utenfor statistikken. Forfatteren presenterer en innovativ tilnærming til hvordan vi kan måle for å oppnå mindre ulikhet, og lanserer «De uteltes manifest».
De «utelte» på bunnen
Forløperen til FNs «Tusenårsmål» kom i 1996, der hovedmålet var å halvere antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom, altså som lever "under 1 dollar dagen", innen 2015. Cobham går grundig gjennom hvorfor dette målet etterhvert ble problematisk.
For selv etter forsøk på å justere for både inflasjon og kjøpekraft (nå er målet $1,9), skjuler deg seg stor variasjon mellom ulike regioner i et land, og mellom fattige og rike som bor på samme sted.
FN erklærte suksess med Tusenårsmålene i 2015. Antallet som levde under 1,9 dollar dagen var kommet ned i "bare" 750 millioner. Men på samme tidspunkt var 1,5 milliarder mennesker underernærte. Å ikke ha råd til å få i seg nok kalorier hver dag fanges altså dårlig opp av et dollar-mål.
I tillegg ble målstreken flyttet i 2000, året Tusenårsmålene offisielt startet. Målet var opprinnelig å halvere antall mennesker i ekstrem fattigdom. Nå ble det endret til å halvere andelen mennesker i ekstrem fattigdom. Befolkningsveksten gjorde da at det «akseptable» nivået for antall fattige i praksis økte.
Også startstreken ble flyttet. Heller enn å ha antall fattige i 2000 som utgangspunkt, valgte man å tilbakedatere til 1990. I 1990 var det beregnet langt flere i ekstrem fattigdom (44.5 % av verdens befolkning), enn i 1996 (27.6 %). Slik kunne man komfortabelt nå målet, siden man i 2015 målte 18.5%.
Teksten fortsetter etter bildet.
De «utelte» på toppen
Å ufrivillig falle utenfor statistikken påvirker hvilke rettigheter du har, og din politiske makt. Noen går derimot aktivt inn for å ikke bli telt for å slippe samfunnsforpliktelser, skriver Cobham, som gir flere eksempler:
- Av nordmenn som plasserer penger i skatteparadis, er de rikeste i stort flertall. De 0,01 prosent rikeste i Skandinavia holder 25% av sin formue skjult.
- Skatteparadiset Irland har hatt en eventyrlig økonomisk vekst etter at de lyktes i få store digitale selskaper til å etablere kontorer der, blant annet Apple. En fjerdedel av Irlands vekst i 2017 stammet fra eksport av Apple iPhones. Men eksporten skjer bare på papiret, mobilene blir produsert i andre land. Dermed gir veksten et oppblåst bilde på den reelle økonomiske aktiviteten i landet.
- Mange multinasjonale selskap skjuler sine skatteforhold, gjennom en kombinasjon av komplekse selskapsstrukturer og lite åpenhet. Selskapene flytter i dag 40% av overskuddet sitt til skatteparadis, og andelen øker.
- Den britiske fotballklubben The Rangers begynte å utbetale lønn til ansatte og stjernespillere gjennom en trust (en slags stiftelse) fra skatteparadiset Jersey. Betalingene var maskerte som lån. Klubben fikk da store skattebesparelser og kunne overby andre klubber for spillere, og vant pokal etter pokal. Helt til skattemyndighetene tok dem igjen. Klubben som var etablert i 1899 gikk konkurs som en følge av dette.
Uoppgitte formuer og inntekter bidrar til å forvrenge økonomisk statistikk, som blant annet vil vise en ulikhet som er lavere enn realiteten. Med økonomisk makt følger politisk makt og konkurransemakt. Skjulte penger og eierskap skjuler derfor også hvem som påvirker rammebetingelsene vi alle må leve etter.
Informasjon er makt
Til tross for at åpenhet i skjulte formuer og skatteparadis samlet sett har økt de siste årene, er det stor forskjell i hvilke land som får tilgang til informasjon. Dette kan dermed forverre de eksisterende globale ulikhetene i skatterettigheter mellom land, skriver Cobham.
Skjulte kontoer i land som Sveits, sendes nå automatisk til det landet der kontohaveren bor, slik at hen må skatte der. Men utvekslingen skjer i hovedsak mellom rike land, og i liten grad til utviklingsland.
Multinasjonale selskap må nå rapportere til skattemyndighetene om sine skatteforhold, og hvordan de har strukturert seg i skatteparadis. Også dette blir først og fremst sendt til rike land, der de multinasjonale selskapene har sitt hjemsted. Kun 3 afrikanske land har så langt mottatt slike rapporter.
Bedre telling kan gi mindre ulikhet
Enda mer gjenstår for å klare å telle «bunnen».
Tusenårsmålene er blitt erstattet av Bærekraftsmålene, som skal nås innen 2030. De nye målene er en betydelig forbedring, skriver Cobham, da de blant annet inkluderer mål om å få slutt på sosial eksklusjon på grunnlag av blant annet kjønn, uførhet og religion. De fanger altså langt bredere enn «a dollar a day»-målet.
Bærekraftsmålene inneholder også viktige prinsipper om nasjonalt eierskap og de enkelte lands uavhengighet til å utforme egen politikk. Utviklingsland skal og få støtte til å bygge opp sin statistiske kapasitet.
Men fortsatt må det måles riktig om de riktige politiske løsninger skal komme på plass, og Cobham gir et eksempel fra eget hjemland:
I UK er forventet levealder for kvinner og menn, henholdsvis 86 og 82 år. Så sent som i 2016 begynte UK å måle hvordan lærevansker påvirket levealder. Resultatet var nesten 30 år lavere levetid for denne gruppen: 56 for kviner og 59 for menn.
Det er beregnet at 15-20 prosent av verdens befolkning lever med en eller annen form for fysisk eller psykisk funksjonshemming. Når telling ikke blir brutt ned for å fange opp deres særlige utfordringer, blir de politisk usynlige.
Gini og Palma
Ulikhet måles i dag med den såkalte Gini-koeffisienten. Gini går fra 0 til 1, der 0 er komplet likhet og 1 komplett ulikhet, altså at én person har all inntekten i et samfunn. En ulikhet på 0,5 betyr stor ulikhet, men dette er vanskelig kommuniserbart.
Forfatteren har vært med på å lansere en alternativ metode for ulikhetsmåling: Palma-metoden. Palma måler bare to ting: andelen av inntekt som de fattigste 40 prosenten har, og andelen til de 10 prosent rikeste. Skalaen går fra 1-10. En ulikhet på 5 betyr at de 10 prosent rikeste har en samlet inntekt som er 5 ganger mer enn den fattigste andelen.
De 50 prosent mennesker i midten av inntektsskalaen blir da sett bort fra. Dette begrunnes ut fra at disse jevnt over allerede har 50 prosent av inntektene. Altså må fordelingen skje mellom de rikeste og de fattigste for å minske ulikhet. Mens alle er enige om at de fattigste skal ”opp”, er det langt mer betent å sette inn politiske tiltak som tar de rikeste «ned». Derfor har Palma-metoden fått en trang fødsel, men har fått økende tilslutning.
De uteltes manifest
Forfatteren avslutter boka med «De uteltes manifest». Han foreslår blant annet et FN-senter for skatterettigheter, mer finansiell åpenhet, et globalt register over selskap, eierskap og verdier («global asset registry) – en ide fra forskerne Gabriel Zucman and Thomas Piketty. Han tar også til orde for enhetlig skattlegging, som er en metode som bedre sikrer at selskap skatter der verdiene oppstår.
De som er vanskeligst å telle, de aller fattigste og de aller rikeste, er også de som har størst betydning for mindre ulikhet. Hvem sin økonomiske velferd som skal måles, og hvordan byrdene skal fordeles, er særlig relevante spørsmål nå under koronoakrisen. Jeg anbefaler boka varmt.
Forfatteren Alex Cobham leder Tax Justice Network, et internasjonalt forsknings- og policysenter for skatterettferd. Han har vært forsker ved Oxford University, jobbet for blant andre Redd Barna i England, og blir jevnlig brukt som rådgiver i institusjoner som FN og Verdensbanken.