Hvordan holde selskaper ansvarlige på skatt

Innlegg: Regjeringen må sikre en velfungerende land-for-land-rapportering

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen torsdag 17. november, under tittelen "Hvordan slipper de unna?"


Mer enn en tredjedel av transaksjoner over landegrenser skjer mellom selskaper i samme konsern. Store bevegelser i internasjonal økonomi kontrolleres dermed i konserner, som en har lite innsyn i fra utsiden. Hva er logikken bak transaksjonene? Hvorfor leier et selskap logo av et annet selskap i et annet land, når de er i samme konsern? Hvorfor har ett selskap masse gjeld, mens et annet har enorme pengereserver, når de eies av samme morselskap?

Uten innsyn i den indre økonomien i multinasjonale konserner, er disse spørsmålene vanskelige å svare på. Men såkalt land-for-land-rapportering kan sikre større åpenhet: Hvis en vet hvor mye et konsern tjener, investerer, ansetter og skatter i hvert land det driver virksomhet i, kan en også lete etter tegn som kan gi svar. Tegn, som at konsernet har stort overskudd i et land uten skatt, hvor det ikke har ansatte eller investeringer, mens det går i underskudd i et land med høy skatt, med masse investeringer og ansatte. Ved å få innsyn i nøkkeltall fra hvert land konsernet driver virksomhet i, kan en se om det driver med overskuddsflytting eller benytter skatteparadiser for å minimere skatt.

For dette er en viktig grunn til at så mange grensekryssende transaksjoner er interne: Når konserner er multinasjonale mens lovverk er nasjonale, kan konserner spille ulike lands skatteregler opp mot hverandre, og velge og vrake hvilke skattesatser de vil betale etter. Land-for-land-rapportering er med andre ord en forutsetning for å ansvarliggjøre multinasjonale konserner på skatt.

Noen konserner med virksomhet i Norge rapporterer allerede land-for-land. Utvinnings- og skogsforetak må det. Finansforetak må det. Alle store selskaper – de som omsetter for mer enn 6,5 milliarder – må det. Men hvert av disse tre regelverkene har vesentlige svakheter, og fortsatt er det mange multinasjonale konserner med virksomhet i Norge som ikke omfattes av noen av dem.

Heldigvis er løsningen nærliggende. Med den nåværende omsetningsterskelen i regelverket for store selskaper omfattes kun en av ti multinasjonale konserner. Med lavere terskel omfattes flere, inkludert mange som rapporterer etter de to andre regelverkene. Dermed kan vi forenkle rapporteringen for selskaper, ved å fase ut de to andre ordningene og satse på én, dekkende ordning.

En vesentlig svakhet ved regelverket for store selskaper er at konserner ikke må offentliggjøre rapportene – kun sende disse konfidensielt til skattemyndigheter. Men slik trenger det ikke være. Faktisk skal det ikke være slik: Stortinget vedtok allerede i 2016 at rapportene skal offentliggjøres. Men regjeringen har ikke fulgt opp.

De tre mangelfulle regelverkene har gitt nok erfaring til å kunne etablere en velfungerende land-for-land-rapportering. Offentliggjøring og lavere omsetningsterskel sikrer en standard som tillater skattemyndigheter og offentligheten å holde selskaper ansvarlige på skatt. Det er nå opp til regjeringen å sikre åpenhet i selskaper.

Les mer om land-for-land-rapportering, de tre norske regelverkene og svakhetene ved dem, samt hvordan forenkle og forbedre dem.

Foto: DALL-E 2