Kronikken ble publisert på Nye meninger, Dagsavisens debattsider på nett, 17. desember 2010.
Av:
Anders Folkestad, leder Unio
Atle Sommerfeldt, generalsekretær Kirkens Nødhjelp
Sigrid Klæboe Jacobsen, styreleder Tax Justice Network – Norge
Utviklingsland er rike. Under Afrikas jord ligger enorme ressurser i blant annet olje og mineraler. Kompetansen og pengene som trengs for å få ressursene opp av jorda og ut på verdensmarkedet kommer ofte fra den rike delen av verden. Det er fristende å trekke en parallell til Norge, som oppdaget olje på sokkelen, og fikk utenlandsk hjelp til å få i gang oljeeventyret. Men her stopper likhetene. Mens Norge får inn 78% skatt på oljeressursene, opplever land som Tanzania at bare 10% av gullets blir værende i landet. Eventyret har uteblitt. Hvordan har dette skjedd?
Flernasjonale selskap og revisjonsbransjen har perfeksjonert kunsten å betale minst mulig skatt. Gjennom å plassere selskaper i forskjellige land, kan de forholdsvis enkelt flytte inntekter slik at de i praksis legger igjen lite eller ingen skatt noe sted. De ligger et hestehode foran myndighetene, som må bruke store ressurser på følge pengestrømmene. Og det er er ufattelige beløp som forsvinner. I følge Christian Aid taper utviklingsland $160 milliarder i skatteinntekter årlig, bare på selskapers skattesnyting. Til sammenligning er den årlige globale bistanden på $120 mrd. Ønsket om å tiltrekke seg investeringer fører til at stater konkurrerer om å gi selskap best mulig betingelser. Resultatet er ofte lave skatter.
Store selskaper og velstående enkeltpersoner klarer ved lovlige og ulovlige triks å betale svært lite skatt. Et eksempel er Google som ifølge Bloomberg betaler 2,4 prosent skatt på sin virksomhet tross skatterater på over 20 prosent i de landene de opererer. Det betyr at lønnstakere, pensjonister og mindre selskaper må betale en større andel. I Norge ser vi at flernasjonale selskaper har mye lavere skattbart overskudd enn selskaper som kun opererer innenlands. Tall fra Samfunns- og næringslivsforskning i Bergen tyder på at skatteinntekter fra flernasjonale selskap til Norge er 30 % lavere enn de kunne ha vært. I utviklingsland makter ikke staten å få på plass de tjenestene befolkningen har krav på. I flere rike land blir det stadig vanskeligere å sikre sosial rettferdighet og eksisterende offentlige tjenester.
Uten skatteparadis og hemmeligholdet de tilbyr vil ikke en slik massiv unndragelse av skatt vært mulig. Det finnes 60 skatteparadis i verden. Flere av dem praktiserer et så strengt hemmelighold at det nesten er umulig å få ut informasjon for skattemyndighetene. Ofte eksisterer informasjonen ikke, siden den ikke trengs når skatter og avgifter uansett ikke skal inndras. Det er heller ikke tillatt å «fiske» etter informasjon, altså få tilsendt opplysninger om en eller flere saker for å få bekreftet en mistanke. Informasjonen gis kun hvis du allerede kan vise til konkrete tall og tilfeller. Altså kreves det store ressurser for først å bevise en sak, før den eventuelt kan bekreftes av et skatteparadis.
Å gjemme bort penger i utlandet er ingen ny oppfinnelse; de moderne skatteparadisene har eksistert i godt over 100 år. I folks bevissthet er dette palmevaiende øystater langt borte som noen få rike enkeltpersoner benytter seg av. De største skatteparadisene finner vi i USA og i Europa. USA ligger på topp av Tax Justice Network sin Financial Secrecy Index som det mest betydningsfulle skatteparadiset, mye på grunn av hemmeligholdet som tilbys i delstaten Delaware. Rett etter følger Luxemburg, Sveits, Cayman Islands og City of London. 59% av alle større flernasjonale selskap i USA bruker skatteparadis. I et av de mest kjente skatteparadisene British Virgin Islands, finnes det 800.000 selskap. Dette utgjør omtrent 30 selskaper per innbygger.
Norsk økonomi er vevd tett sammen med verdensøkonomien og dermed med skatteparadisene. Fra 2008 til 2009 doblet Oljefondet sine investeringer i selskaper som operer i skatteparadis.
Når Norge tillater at skattepenger brukes til å investere i selskaper i skatteparadis, eller kjøper tjenester av selskaper registrert i skatteparadis, bidrar vi til å opprettholde et system som ikke er forenelig med et åpent marked og et sunt demokrati. Samfunnet må beskytte seg bedre mot økonomisk kriminalitet gjennom skattekontroll og politiarbeid nasjonalt og mellom stater.
Tax Justice Network er en internasjonal ideell organisasjon som nå har fått sin avlegger i Norge. Organisasjonen kjemper for en rettferdig skatt, et demokratisk skattesystem og et åpent skattesystem. Tax Justice Network er i førersetet for å lage verktøy for å få slutt på hemmeligholdet. Det viktigste er såkalt land-for-land-rapportering for selskaper. Hvis selskaper blir pålagt en slik rapportering, vil vi kunne se hvor mye de tjener og skatter i hvert enkelt land. Da vil det også være mulig å vurdere om selskapet betaler en riktig skatt. Denne informasjonen må være offentlig og lett tilgjengelig for alle. God informasjon er ikke bare viktig for myndigheter og sivilsamfunn. Også investorer vil tjene på dette. Å innføre land-for-land-rapportering for alle flernasjonale selskaper registrert på Oslo Børs vil være et første steg, og som Norge kan gjøre på egen hånd.
Skatt er en viktig pilar i et demokratisk velferdssamfunn. For både rike og fattige land gjelder utsagnet «Ingen skatt – ingen utvikling.»
Tax Justice Network - Norge ble lansert 29. november 2010 på Litteraturhuset i Oslo. Disse organisasjonene står bak: Unio, Kirkens Nødhjelp, Skatterevisorenes forening, Transparency International – Norge, Attac, Fremtiden i våre hender, Changemaker, Spire, For velferdsstaten og Korsvei.