Land-for-land-rapportering i Norge

Land-for-land-rapportering (LLR) er en rapporteringsstandard som skal synliggjøre overskuddsflytting og skatteomgåelser hos multinasjonale selskaper, og motvirke korrupsjon hos myndigheter. Selskaper må oppgi økonomiske nøkkeltall – eksempelvis inntekter, utgifter, skatt og antall ansatte – for hvert land de driver virksomhet i. Les mer om LLR i vårt faktaark.

LLR gir et riktigere bilde av hvor stor virksomhet multinasjonale selskaper har i hvert land. Hvis et selskap går med underskudd i et høyskatteland med mange ansatte, men har svært høyt overskudd i et lavskatteland uten noen ansatte, kan det tyde på kunstig overskuddsflytting for å redusere skatt.

Ideen om LLR har blitt utviklet og fremkjempet av sivilsamfunnet. For at LLR skal fungere effektivt må viktige prinsipper følges. For det første må rapportene være offentlige, slik at ikke bare skattemyndigheter men også medier, forskere og sivilsamfunn kan holde selskaper ansvarlige. For det andre må rapporteringene følge konkrete standarder: Rapportene bør for eksempel bruke reviderte regnskapstall oppført som noter i konsernets konsoliderte (samlede) årsregnskap.

Det har blitt implementert en rekke ulike regler som ligner LLR det siste tiåret, men med vesentlige mangler. I Norge har det blitt innført tre ulike sett med regler, og det er ventet et fjerde, med hver sine svakheter. I det følgende presenteres disse, etterfulgt av en oppfordring til hvordan rapporteringsstandardene kan forenkles og forbedres.

1 – Utvinnings- og skogdriftsselskaper

Siden 2014 er norske utvinnings- og skogdriftsselskaper (selskaper som driver virksomhet innen utvinningsindustrien eller skogsdrift innen ikke-beplantet skog) pliktige å offentliggjøre nøkkeltall for hvert land de har virksomhet i. Dette gjelder de største selskapene innen sektoren – spesifikt de som oppfyller to av tre krav: at de 1) omsetter for mer enn 320 millioner kroner, 2) har en balansesum på mer enn 160 millioner kroner eller 3) har mer enn 250 ansatte.

De omfattede selskapene plikter å offentliggjøre følgende nøkkeltall: betalinger til myndigheter, investeringer, salgsinntekter, produksjonsvolum og kostnader for hvert land selskapet driver virksomhet. Dette gjelder imidlertid kun for land hvor selskapene betaler mer enn 800 000 kroner til myndighetene. Dermed må ikke selskaper offentliggjøre tall fra land som ikke krever inn skatt – altså skatteparadiser. Kravene er i tillegg lite standardiserte, og det er ingen sanksjonsmulighet hvis selskaper ikke rapporterer.

Uavhengig av den nedre grensen på 800 000, må omfattede selskaper også oppgi en rekke nøkkeltall om hvert datterselskap i konsernet. Disse nøkkeltallene må imidlertid ikke oppgis per land, og er dermed ikke en form for land-for-land-rapportering.

Regelverket om offentliggjøringen av nøkkeltall for utvinnings- og skogdriftsselskaper gir samlet sett ikke tilstrekkelig innsikt til å vurdere om selskapene betaler riktig skatt. En evalueringsrapport bestilt av regjeringen fant dessuten at kun få utvinningsselskaper omfattes av reglene.

2 – Finansforetak

Fra 2020 må norske finansforetak (med unntak av forsikringskonsern) offentliggjøre en rekke nøkkeltall, etter EØS-oppfølging av EUs fjerde kapitalkravsdirektiv fra 2013 (CRD IV). Direktivet inneholder mye mer enn disse rapporteringsstandardene, da det er en omfattende reguleringspakke for banker, som skal forhindre finanskriser lignende den som begynte i 2007. Ettersom flere finansforetak fikk store subsidier gjennom redningspakker under krisen, er offentliggjøring av nøkkeltall land-for-land inkludert for å gi innsikt i at selskapene ikke misbruker slike midler, og betaler riktig skatt. Selskapene må offentliggjøre følgende nøkkeltall: foretakets navn, virksomhetsområde, geografisk beliggenhet, omsetning, antall årsverk, resultat før skatt, skatt og mottatte offentlige tilskudd og subsidier, for hvert land de er etablert i. Videre skal opplysningene publiseres i eller som et vedlegg til foretakets årsregnskap.

Rapporteringsstandarden er implementert forskjellig i de ulike EU-landene, med gjennomgående vage rapporteringskrav, svak håndheving og manglende standarder for offentliggjøring av rapporter. Spesielt det sistnevnte har har vært en utfordring for forskere. En ytterligere svakhet er at konsern hvis morselskap ligger utenfor EU, kun må rapportere nøkkeltall for EU-land. Dermed er det mange banker som opererer i EU som ikke omfattes fullstendig av regelverket. Forskning har likevel vist at finansforetak har redusert antallet datterselskaper i skatteparadiser etter at CRD IV trådte i kraft.

3 – Store selskaper

Fra 2017 må alle selskaper i Norge som omsetter for mer enn 6,5 milliarder kroner per år rapportere nøkkeltall for hvert land de driver virksomhet i. Dette er i henhold til tiltak 13 i OECDs BEPS-avtale (Base Erosion and Profit Shifting). Nøkkeltallene som skal rapporteres er: inntekt, resultat før skattekostnad, betalt inntektsskatt, påløpt inntektsskatt, bokført egenkapital, akkumulert fortjeneste, antall ansatte og fysiske eiendeler utenom kontanter og eiendeler tilsvarende kontanter.

Rapporteringsplikten omfatter alle land hvor selskapene har virksomhet, har presise standarder for rapportering og innebærer sanksjonsmuligheter hvis rapporteringer mangler. Rapportene må imidlertid ikke offentliggjøres, men sendes konfidensielt til skattemyndighetene i morselskapenes hjemland, som en del av selskapenes skattemelding. Rapportene kan utveksles mellom skattemyndigheter gjennom OECDs informasjonsutvekslingssystem. Omsetningsterskelen på 6,5 milliarder kroner er såpass høy at kun rundt 10 % av verdens multinasjonale selskaper omfattes, ifølge OECDs estimater. Siden rapportene er konfidensielle vedtok Stortinget i 2016 at regjeringen må sørge for at tallene offentliggjøres, men dette er enda ikke fulgt opp. I sin proposisjon til statsbudsjett for 2023 skriver Finansdepartementet at de vil se oppfølgingen av anmodningsvedtaket i sammenheng med med EØS-prosessen tilknyttet et EU-direktiv fra 2021.

4 – EUs rapporteringsstandard

EU-direktivet det refereres til er nok en rapporteringsstandard. Direktivet ligner OECD-reglene da det vil omfatte alle store selskap – men innebærer i tillegg offentliggjøring. Direktivet er imidlertid fullt av hull: Det er sjenerøse unntak fra rapporteringsplikt hvis selskapene selv vurderer utlevering av informasjon som konkurransehemmende, og rapporteringen dekker ikke alle land – blant annet behøver en ikke rapportere fra en rekke av verdens største skatteparadiser.

I de kommende årene vil Norge trolig starte lovarbeidet med en norsk, offentlig land-for-land-rapportering for alle store selskap. I dette arbeidet er det avgjørende at man legger Stortingets vedtak om offentliggjøring av OECD-regelverket til grunn, og ikke trekker inn alle svakhetene og smutthullene som er forhandlet inn i EU-direktivet.

Mot en velfungerende norsk land-for-land-rapportering

Stadig flere selskaper har begynt å publisere land-for-land-rapporter frivillig. Den mest utbredte standarden for frivillig LLR er Global Reporting Standard (GRI). Ettersom initiativet er frivillig, er det mye variasjon i rapportene, som svekker kvalitet og sammenligningsgrunnlag. Mange investorer, inkludert det norske oljefondet, etterspør land-for-land-rapporter fra selskaper de er investerte i. Det er både behov for og etterspørsel etter et velfungerende, felles rammeverk for land-for-land-rapportering.

Som vist i denne saken, er det mange rapporteringsformer der ute, med hver sine styrker og svakheter. Mens OECD-reglene har presise rapporteringsstandarder og mekanismer for håndheving og sanksjonering, mangler den offentliggjøring. For de to sektorspesifikke ordningene er det motsatt: svake standarder og mekanismer, men med offentliggjøring.

For at LLR skal bli et kraftfullt verktøy for å avdekke overskuddsflytting og holde flernasjonale selskap ansvarlige, må reglene både ha presise standarder, gode mekanismer for håndheving og sanksjonering, og offentliggjøring. Videre bør LLR gjelde alle multinasjonale selskaper, ikke kun enkelte sektorer.

OECD-reglene er et godt utgangspunkt for en land-for-land-rapportering som kan dekke samtlige formål, gitt to forutsetninger: at anmodningsvedtaket fra 2016 følges opp av regjeringen, slik at rapportene offentliggjøres, og at omsetningsgrensen på 6,5 milliarder senkes, slik at flere selskaper omfattes. For en god løsning på det førstnevnte, kan regjeringen se til et nytt forslag i Australia. Dette vil sikre en velfungerende land-for-land-rapportering for multinasjonale selskap som opererer i Norge.

Appendiks.

Foto: DALL-E 2