Oljepengeparadiset

En forkortet versjon av dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 18. juni 2014

I revidert nasjonalbudsjett har regjeringen fjernet bestemmelsen om at Norfund skal unngå bruk av skatteparadis i nye investeringer. Halvparten av Norfunds fondsinvesteringer går gjennom skatteparadiset Mauritius ifølge årsrapporten fra 2013. Ulovlig kapitalflukt og bruk av skatteparadis tapper utviklingsland for 10 ganger mer enn de mottar i bistand og er et stort hinder for å generere egne ressurser for utvikling. Det blir derfor et paradoks når et utviklingsfond bruker tjenester hos skatteparadis som i praksis saboterer den samme utviklingen.

Tydelige skatteetiske retningslinjer i lille Norfund vil medføre et sterkere press på oljefondet om å følge etter. Dette er en frykt som regjeringen sannsynligvis har kjent på, og med rette. Den store elefanten i rommet er denne: hvordan kan det ha seg at verdens største offentlige investeringsfond ikke har retningslinjer for bruk av skatteparadis eller mot finansielt hemmelighold? Retningslinjene for Norfund som når er fjernet, ble anbefalt av Kapitalfluktutvalget i 2009. Kapitalfluktutvalget var eksplisitt instruert i sitt mandat til ikke å mene noen om oljefondet.

Sveitsiske Credit Suisse ble i mai den første banken som innrømmer skyld i en straffesak i USA på 25 år. Banken har hjulpet amerikanere med å sette opp skallselskap i skatteparadis i flere tiår. Banken er under etterforskning i flere EU-land for skatteunndragelser og skjuling av midler for PEPs (politically exposed persons). Oljefondet eier 4,38 prosent av Credit Suisse. Norge eier også hovedkontoret til banken i Zürich. Oljefondet har også investert i andre selskaper med et frynsete skatterennomé, for eksempel Formel1 – som har brukt hemmelige selskapsstrukturer i stor skala. Det spesielle med Credit Suisse-saken er at det foreligger en dom.

Administrerende direktør i oljefondet, Yngve Slyngstad, uttaler at fondet er bekymret over skatteunndragelser. Men i stortingsmeldingen om forvaltningen av oljefondet finnes ikke tiltak mot skatteunndragelser.

Regjeringen ønsker at Norfund skal se til retningslinjer utviklet av OECD. Men standarder utviklet av OECD er minstestandarder som ikke tar hensyn til utviklingslands behov. Medlemslandene må selv drive utviklingen fremover ved å vedta regler nasjonalt.

Andre fond begynner å ta grep. Oppkjøpsfondet EQT varslet i Dagens Næringsliv den 13. mai at de valgte bort Luxembourg og Guernsey, på grunn av den omdømmemessige risikoen de mener følger av å investere i denne typen skatteparadis. Oljefondet derimot, har etablert tre egne datterselskap i Luxembourg for å spare skatt på sine eiendomsinvesteringer i fastlands-EU.

Etter Credit Suisse-skandalen stoppet «Employees Retirement System of Texas» sin handel med banken, fordi «Vi har en policy mot å bruke straffedømte selskaper». Norfunds franske «søster» Proparco, stanser investeringer til selskap som ikke identifiserer de egentlige eierne eller ikke kan begrunne komplekse selskapsstrukturer. Verdensbankens fond IFC holder seg unna stater som Østerrike, Luxemburg og Jomfruøyene fordi disse ikke innfrir OECD sine minstekrav til åpenhet for land. Sverige, Danmark og Finland har alle tilsvarende retningslinjer. Også Oljefondet og Norfund må kunne stille slike krav.

Den 20. juni debatteres revidert nasjonalbudsjett i Stortinget. Vi må kunne forvente at Norge skal være verdensledende i kampen mot skattesnusk og finansielt hemmelighold. Det er ikke bare det etiske ansvaret regjeringen løper fra: for hvilken forretningsmodell kan begrunne investeringer i kriminelle selskaper gjennom skatteparadis?

Regjeringen må derfor kreve at Oljefondet og Norfund etablerer retningslinjer som bidrar til åpenhet og mindre bruk av skatteparadis.