FNs høynivåuke er nesten over. Det begynte med et klimakalas der nesten bare ledere med ferske løfter fikk tale. Så to dager med diskusjon om bærekraftsmålene – som jo er en relativ lang liste over hva som vi ønsker og håper skal skje inne 2030. I dag kommer regningen – høynivådialogen om Finansiering for utvikling (FfD). Så nå er det bare å bli enige om hvem som skal betale.
Regningen for bærekraftsmålene er blitt anslått til rundt 2,5 billioner (eng: trillions) dollar årlig. Samtidig skal målet om 100 milliarder dollar årlig innen 2020 i friske midler til klimafinansiering nås. Midlene må komme fra økt bistand, privat sektor og aller viktigst mobilisering av nasjonale ressurser, eller skatt.
I en fersk rapport fra Christian Aid anslås det at utviklingsland taper 416 milliarder dollar årlig som en følge av ulovlig kapitalflukt i bred forstand. Det betyr skatteunndragelse og –unngåelse fra flernasjonale selskap, formuer gjemt i skatteparadis og feilprising av handelsvarer.
Dette er mulig grunnet et nettverk av skatteparadis. Noen av disse tilbyr infrastruktur til grov kriminalitet og korrupsjon ved å spesialisere seg på finansielt hemmelighold. Andre svarer på et behov selskap har til å organisere seg i en global økonomi, men som samtidig gjør det enkelt for selskap å unngå å betale skatt der verdiene skapes. Dette systemet gjør det både mulig for selskap som Apple og Amazon å nesten ikke betale skatt og for krigsherrer i Sør-Sudan til å plyndre et av verdens fattigste land. I Mauritius leaks viser ICIJ, som sto bak Panama Papers og Paradise papers, hvordan selskap bruker Mauritius til å unngå å betale skatt i afrikanske land.
Utfordringen til verdens ledere er å avvikle et utdatert skattesystem frosset fast i nasjonalstaten og som ser på flernasjonale selskaper som mange som små enheter i stedet for ett selskap med ett overskudd. Da må vi arbeide for enhetlig skattlegging der et selskaps overskudd fordeles etter en nøkkel til alle land selskapet opererer i.
Hemmeligholdet i skatteparadis må avskaffes. Det betyr at vi må kreve større åpenhet fra selskap gjennom utvidet og offentlig publisering av nøkkeltall som overskudd, antall ansatte per land – land-for-land rapportering. Alle land må innføre et offentlig register over hvem som eier hva – et register over egentlig eierskap. Det vil gjøre det enklere for alle land å skattlegge selskap riktig og bekjempe korrupsjon og kriminalitet. Med dette på plass kan folk og organisasjoner arbeide for å bruke midler på viktige oppgaver som helse, utdanning og velferdsordninger. Et eksempel er Kirkens Nødhjelps partnere i Tanzania som har vist hvordan regjeringen over skatteseddelen kan finansiere universell helsedekning.
Økte skatter kan betale en stor del av regningen for bærekraftsmålene, men det hjelper lite om inntektene forsvinner ut som en følge av økt gjeld. Stadig flere utviklingsland havner i en ny gjeldskrise. Det er avgjørende å få på plass regler som tvinger låntaker og långiver til å opptre ansvarlig og en gjeldsforhandlingsmekanisme for land som havner i gjeldskrise.
I dag sitter de unge og de fattige igjen med oppvasken når regningen skal betales. For å unngå dette må det institusjonell reform til. Den globale økonomier må styres og helst demokratisk. Da må FN være i førersetet. En god start er å etablere en FN-ledet intergovernmental skattekommisjon for å reformere internasjonale skattenormer og en global gjeldsforhandlingsmekanisme.
Vi må satse på Finansiering for utvikling i FN. Dette er i dag den eneste internasjonale arenaen for å diskutere spørsmål som finanskriser, systemisk risiko, handel, gjeld på en inkluderende måte.
Dette innlegget ble først publisert på Kirkens Nødhjelps blogg.