Regjeringen må skru opp tempoet i arbeidet med å sikre at mulitnasjonale selskaper bidrar til fellesskapet.
Fellesskapet taper flere tusen milliarder kroner i skatt fra multinasjonale selskaper hvert år. Mange selskaper utnytter smutthull i dagens regelverk til å designe sin egen skattebelastning. Resultatet er at den for mange blir svært nær null. Den teknologiske utviklingen har gjort denne problemstillingen enda mer prekær. Årsaken er at dagens selskaper i hovedsak har immaterielle verdier, som merkenavn og patenter. Som Haskel og Westlake skriver i boka «Capitalism without Capital» bestod 85 prosent av verdiene til amerikanske børsnoterte selskaper i 1950 av håndfaste ting som maskiner, biler og bygninger. I dag er det motsatt. Over 80 prosent av amerikanske børsnoterte selskapers verdi er av typen som ikke kan tas på eller telles på et varelager. Slike verdier er som skapt for skatteomgåelse – de er nemlig langt lettere å flytte til lavskatteland og skatteparadis. Det er for eksempel ikke så utfordrende å registrere Googles merkevare på Bermuda. Det er mildt sagt mer utfordrende å gjøre det samme med en fysisk fabrikk eller produksjon, uten å flytte selve fabrikken eller produksjonen. I tillegg stiller teknologien oss overfor en del helt nye problemstillinger som dagens regelverk ikke helt klarer fange opp. Hvordan skal vi for eksempel regne inn verdien av brukere som innsatsfaktor i produksjonen? Alle har nok opplevd at det i etterkant av Google-søk dukker opp annonser om det samme på Facebook. Det som har skjedd er at annonsørene basert på våre preferanser synliggjort i Google har målrettet annonsene og gjort dem mer lønnsomme. Dette fanges i dag ikke opp som verdiskaping.
Utforingene er ulike, men resultatet er det samme: minst tre problemer på en gang -med andre ord et slags råttent kinderegg:
- For det første: Når mulighetene til unngå skatt er enkle, bidrar det til å svekke legitimiteten og oppslutningen om et skattesystem som bygger på prinsippet om at alle skal bidra.
- For det andre uthules lands skattegrunnlag, og dermed evnen til å sørge for felles infrastruktur og velferd for innbyggere – og næringsliv.
- For det tredje kan det gi uheldig konkurransevridning ved at nasjonale virksomheter får høyere effektiv beskatning enn multinasjonale.
Derfor er det veldig bra at oppmerksomheten rundt disse problemene og forsøkene på å finne løsninger, ser ut til å øke. Tax Justice Network er en av dem som har holdt trykket opp lenge. Flere kommer nå etter, og temaet står høyt på agendaen internasjonalt.
Den internasjonale debatten er enkelt oppsummert delt i to: På den ene siden er dem som mener dagens grunnleggende system, basert på armlengdeprinsippet bør bestå, og at det internasjonale arbeidet bør konsentreres om å tette hull og redusere tilpasningsmuligheter. OECD er den fremste aktøren her, gjennom sitt såkalte BEPS-arbeid. På den andre siden er de mene beskatningen av multinasjonale selskaper bør skje etter en helt annen modell en dagens. Tax Justice Network har for eksempel redegjort grundig for enhetlig beskatning og formelbasert fordeling i en grundig rapport fra 2017. EU-kommisjonen har også foreslått en lignende modell. Det har også den franske økonomen Gabriel Zucman.
Tankesmien Agenda konkluderer i et nytt notat med at begge alternativene har både fordeler og ulemper. Vi mener trykket på OECDs BEPS-arbeid bør holdes oppe fram til 2020 som er tidsrammen for implementering av tiltakene, og at det videre bør evalueres grundig. Fører ikke arbeidet frem, bør Norge bidra til at nye ideer og løsninger løftes frem i internasjonale fora.
Det dreier seg om et globalt problem, og en mest mulig dekkende og effektiv løsning bør derfor også være global. Det betyr ikke at vi ikke kan gjøre noe mens vi venter på internasjonale endringer – og det er dette vi primært har vært opptatte av å vise frem i vårt nye notat. Det ligger nemlig en rekke forslag på bordet, som ikke krever internasjonal enighet eller dramatiske endringer for å gjennomføre.
De omhandler for det første mer åpenhet. Som Tax Justice Network blant annet har foreslått, er det på høy tid å utvide dagens land-til-land rapportering. I tillegg må regjeringen levere på Stortingets bestilling om et offentlig eierskapsregister.
Videre finnes det mange tekniske grep vi kan ta for å hindre tilpasning. Scheel-utvalget gjorde en svært grundig vurdering i 2014 av hvilke tiltak som er best egnet for å redusere problemet med overskuddsflytting – og pekte på to hovedtiltak, nemlig innføringen av en kildeskatt på royalties og på renter. Disse forslagene vil være en effektiv utvidelse av norsk internrett med positive effekter, er grundig utredet og bør dermed innføres omgående. Også forslaget om å endre hjemmehørendebegrepet for selskaper i norsk intern rett bør følges omgående opp med et lovforslag.
Vi bør videre jobbe med å utrede vårt nasjonale handlingsrom. Miljøpartiet de Grønne har foreslått en egen utredning av hvilke muligheter vi har for beskatning av internasjonale selskaper med virksomhet i Norge. Det er en god idé. En slik utredning bør drøfte mange ulike modeller og forslag. I dette notatet har vi pekt på flere tiltak som bør utredes og drøftes videre. De to mest konkrete er ideen om et såkalt «omvendt kreditfradrag» og en egen omsetningsavgift på digital aktivitet. Vi bør også vurdere hvordan vi kan sikre at vi gjennom offentlige innkjøp ikke bruker selskaper som plasserer overskudd i skatteparadis. Det offentlige kjøper varer og tjenester for over 500 milliarder kroner i året, så tiltak her vil ha effekt. Vi mener også Norge bør bidra til en mer grunnleggende diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til at menneskelig kapital bidrar som innsatsfaktor inn i selskapers grunnlag for verdiskaping.
Det er imidlertid svært viktig at en slik utredning ikke blir en hvilepute for å utsette tiltak som allerede er grundig drøftet og kan implementeres umiddelbart.
Det er svært viktig at vi gjør noe. I framtiden øker behovet både for inntekter og omfordeling. I løpet av den neste tiårsperioden vil de store barnekullene fra etterkrigstiden nå pensjonsalder. Oljeinntektene har falt drastisk. Offentlige budsjetter komme under press ved at skatteinntektene faller og velferdsutgiftene øker. Perspektivmeldingen fra 2016 viser de langsiktige utfordringene med tydelighet: Med dagens arbeidstilbud, velferdsnivå og organisering kan vi gå 5,3 prosent i underskudd på statsbudsjettet i 2060 og 9,5 i 2100. Det er derfor avgjørende at vi også i framtida har et skattesystem som sikrer inntekter til å finansiere fellesskapet. Også av hensynet til rettferdig konkurranse og til behovet for et rettferdig system der alle bidrar etter intensjonen, er det viktig å sørge for et system som er bedre tilpasset dagens økonomiske virkelighet. Dersom regjeringen mener alvor med uttalelsene om at dette arbeidet har høy prioritet, bør tempoet skrus opp i dag.
Agenda har nylig gitt ut notatet "Et skattesystem tilpasset framtida".