Skatt, kapitalflukt og norsk utviklingspolitikk

Skatteparadiser, skatteunndragelser og skjulte eierskap har enorme konsekvenser. De som taper mest er verdens fattigste land.

Beregninger fra organisasjonen Tax Justice Network viser at utviklingsland tappes for mer enn 1200 milliarder kroner årlig, som en følge av ulovlig kapitalflukt. Det kan være knyttet til korrupsjon og kriminalitet, men den største andelen gjelder store internasjonale selskaper som snyter utviklingsland for penger. Dette er svært store summer, som undergraver økonomisk vekst og bidrar til at fattige land forblir fattige. Hvis pengene hadde blitt værende i landet og skattlagt, kunne de sikret sårt tiltrengte midler til både skole og sykehus.

Videre er det beregnet at 30 prosent av all finansformue i Afrika er gjemt i skatteparadiser. Dette koster afrikanske land 14 milliarder dollar i året i tapte skatteinntekter. Det er nok penger til både å betale for helsetiltak som kunne ha reddet livene til seks millioner barn og til å ansette nok lærere til å gi alle afrikanske barn skolegang.

Resultatet av denne kapitalflukten er at vanlige mennesker må ta en større del av regningen. Mange utviklingsland har et svakt statsapparat med dårlig fungerende skattemyndigheter, derfor står de gjerne svakt i forhandlinger med multinasjonale selskaper eller rike land om skatteavtaler. Resultatet blir ofte at moms på varer og tjenester utgjør en forholdsvis større andel av landenes skatteinntekter. Det er en type skattlegging rammer den fattigste delen av befolkningen hardest. De siste årene har skatt som andel av brutto nasjonalinntekt økt i lavinntektsland. Men, det er fortsatt et stort skille mellom gjennomsnittet på 35 % i OECD-land og 14 % i lavinntektsland.

Åpenhet i det internasjonale finanssystemet er en nøkkel til å bremse kapitalflukten, blant annet ved at multinasjonale selskaper kreves å være åpne om nøkkeltall i hvert land der de opererer og om selskapets egentlige eiere. For å stanse kapitalflukten og dermed bidra til å øke utviklingslands inntekter må det internasjonale samfunn enes om skatteregler som også ivaretar utviklingslands interesser, og utviklingsland må støttes i arbeidet med å styrke sine skattesystemer.

Bedre og mer rettferdige internasjonale skatteregler etterspørres også fra norsk næringsliv. Seriøse selskaper som Statoil og Telenor har selv rapportert offentlig land-for-land i en årrekke, og ønsker tiltak som sikrer konkurranse på like vilkår. Videre viser forskning at skatt i seg selv ikke er avgjørende for norske selskaps investeringsbeslutninger. Det er grunn til å anta at andre faktorer som god infrastruktur, styresett, korrupsjon og forutsigbarhet er viktigere. Norges satsning på næringsutvikling gjennom utviklingspolitikken bør sees i sammenheng med arbeidet som gjøres med skatt og kapitalflukt.

Norge kan gjøre mer

Norge både kan og bør spille en sentral rolle i å bekjempe ulovlig kapitalflyt og skatteunndragelser. I 2015 ble FNs medlemsland enige om en ambisiøs plan for å avskaffe fattigdom, redusere ulikhet og sikre grunnleggende tjenester for alle – de såkalte bærekraftsmålene. Men nå, to år senere, og med bare 13 år igjen til 2030 er verden langt unna målene. I sluttdokumentet fra fjorårets oppfølgingsmøte for Finansiering for Utvikling i FN står følgende: “The current global trajectory will not deliver the goal of eradicating poverty in all its forms and dimensions by 2030.” Dette skyldes i stor grad manglende finansiering, men også manglende politisk vilje til å iverksette de tiltakene, nasjonalt og internasjonalt, som man vet virker og som vil føre til mer penger til utviklingsland. Verden trenger nå ambisiøse ledere som går foran.

Norge har satset tungt på utdanning og helse i bistanden de siste årene. Det er veldig bra. Bistand er helt nødvendig for å nå bærekraftsmål 3 og 4 om helse og utdanning. Samtidig viser den norskstøttede internasjonale kommisjonen for utdanning at 97 prosent av finansiering av utdanning må komme fra landene selv.

Men, det monner lite å øke andelen av nasjonale budsjetter til helse og utdanning, dersom budsjettene er alt for små. Gjennom bistand og politikk kan Norge og andre giverland støtte utviklingsland både i å øke nasjonale budsjetter, og i å bruke budsjettene mer effektivt til helse og utdanning.

Norge ledet FN-forhandlingene om Finansiering for Utvikling i Addis Ababa og sikret at alle FNs medlemsland ble enige om Addis Ababa Action Agenda. Denne rollen bør ikke undervurderes. Snarere gir dette Norge et ekstra ansvar og en gylden mulighet til å drive det multilaterale normative og politiske arbeidet fremover. FNs Generalsekretær Antonio Guterres har nylig annonsert at han vil holde et nytt toppmøte i 2018. Norge har alle forutsetninger til å spille en sentral og konstruktiv rolle.

Fire måter Norge bør intensivere innsatsen:

For det første gjennom økt skatterelatert bistand. Norge må bidra med mer til Addis Tax Initiative. Norge har forpliktet seg til å doble støtten til skatteteknisk bistand fra 130 millioner i 2015 til 260 millioner i 2020. I 2017 var denne type støtte kun på 50 millioner. Enkelte land, som for eksempel Storbritannia, har sagt de vil gi mer enn den internasjonale forpliktelsen. Norge bør også ta sikte på å gjøre dette. Støtte bør gis både til bilaterale og multilaterale initiativ og til forskning og sivilsamfunn.

Som en del av dette bør programmet «Skatt for utvikling», styrkes betraktelig. Å bruke bistand til å katalysere offentlige inntekter er god og effektiv bistand. 1 krone i bistand kan utløse 10 nye kroner i skatteinntekter. Likevel gikk kun 0,13 av norsk bistand og 0,3 prosent av internasjonal bistand i 2015 til å styrke skattesystemer i utviklingsland. I Norge har denne bistanden i tillegg blitt betydelig redusert de siste to årene. Det er en utvikling som må snus.

For det andre må Norge være en pådriver internasjonalt: Tematikken må løftes i taler og møter, og Norge må prioritere å være til stedet på høyt nivå i de internasjonale fora der skatt diskuteres. KrF vil også utfordre ministeren til å ta initiativ til et internasjonalt møte eller konferanse med fokus på skatt og utvikling. Det kan med fordel gjøres i samarbeid med andre giverland med lignende prioriteringer, som Storbritannia eller Tyskland. Samarbeidsland i sør, som kan bidra med konkrete erfaringer, bør selvfølgelig også være del av et slikt initiativ.

Videre bør Norge vurdere å gi økonomisk støtte til FNs ekspertkomite for skatt. Arbeidet innen OECD er viktig, men kan ikke være enerådende. Arbeidet trenger også en global forankring.

For det tredje må vi sikre oss riktig kompetanse og nok bemanning på dette feltet både i UD, Norad og på ambassadene. I denne sammenheng vil det være naturlig å søke et nært samarbeid med skatteetaten, som kan bidra med sin spisskompetanse.

For det fjerde, må Norges innsats innen skatt være samstemt. For eksempel må innsatsen på utviklingsfeltet være samkjørt med hva Finansdepartementet gjør i OECD sammenheng og med nasjonale regler. Herunder bør Norge følge opp kapitalflukt-kommisjonens anbefalinger om å avvikle Norfunds praksis med å investere gjennom skatteparadis.

Ikke minst bør Norge også på andre utviklingspolitiske områder, som for eksempel utdanning og helse bidra til å løfte skatt og mulighetene for nasjonal resursmobilisering. Her er det viktig at diskursen ikke bare dreier seg om utviklingslands ansvar og muligheter til å øke egne budsjetter. Norge bør her også legge vekt på giverlands ansvar og muligheter til å bremse ulovlig kapitalflukt.

Effektiv, smart og framtidsrettet bistand

Et stabilt og rettferdig skattesystem er en nøkkel til god utvikling for et land. Vi vet at økonomisk vekst er viktig for å løfte mennesker ut av fattigdom, men det er også avgjørende med gode fordelingsmekanismer. En rapport fra Center for Global Development, viser at åtte av ti ekstremt fattige kan løftes ut av fattigdom gjennom en bedre og mer rettferdig skattefordeling. Derfor er en fornuftig skattlegging, som kommer befolkningen til gode et viktig tiltak i et utviklingsperspektiv.

Skatterelatert bistand, utruster lavinntektsland til på sikt å klare seg uten bistand. Det er rett og slett en effektiv, smart og framtidsrettet bistand.

Knut Arild Hareide, leder KrF

(Innlegg holdt i forbindelse med en debatt i Stortinget 8. mars i år med utviklingsminister Nikolai Astrup om Skatt og utvikling)