OECDs BEPS-prosjekt skulle vært i mål for lenge siden. Ett område har bydd på særlige problemer: hvordan sikre en rettferdig skattlegging av den digitale økonomien.
I høst lanserte OECD de såkalte «Report on Pillar One Blueprint» og «Report on Pillar Two Blueprint». Disse skal peke ut en retning for løsninger på allokering av overskudd for digitale selskaper (Pillar 1), samt etablere en global minsteskatt (Pillar2) og er nå ute på høring.
Arbeidet for å få dagens lav- og nullskatteytere til å bidra til å løse samfunnets fellesoppgaver har pågått lenge, men under pandemien har omsetningen til slike selskaper økt dramatisk, i takt med at vi handler mer på nett og tar i bruk digitale tjenester til det meste. Samtidig har det offentliges helseutgifter eksplodert. Derfor haster det enda mer å komme i mål med en rettmessig skattelegging.
OECDs fremlagte forslag vil imidlertid neppe ha positiv effekt. De nye reglene vil bli vanskeligere å følge og etterprøve enn dagens system. I tillegg gir de mer skattemakt til de rikeste landene, på bekostning av utviklingsland.
- Overskuddet til selskap skal med de nye reglene deles i to: et «rutinemessig» overskudd, og resten som kan omtales som «superprofitt». Nye skatteregler skal gjelde for superprofitten. Å avgjøre hva som er hva vil bli svært vanskelig. Altså må skattemyndighetene håndtere to skattesystemer i parallell, noe som vil gi økte kostnader og større kompleksitet.
- Skatterett til «markedsstater» blir favorisert, altså land med innbyggere med stor kjøpekraft. Dette gjør at «produsent»-land som utvinner råvarer og produserer varer, får mindre.
- De nye reglene skal gjelde for selskaper som er «konsument-rettede». Det vanskelig å se logikken bak å innføre en slik forvirrende ny kategori for selskaper, som i tillegg er uklart definert. Det gjør arbeidet for skattemyndigheter enda vanskeligere, og enda mer så for skattemyndigheter som har lite kapasitet fra før.
- Det foreslås obligatorisk tilslutning til system for tvisteløsning. Mange OECD-land og selskaper støtter slike løsninger, men er sterk kritisert fra utviklingsland fordi prosessene har lite åpenhet og i praksis skjev maktfordeling. Når skattereglene i utgangspunktet er uklare og urettferdige, vil slike prosesser dessuten kunne gi høyst subjektive tolkninger.
- OECDs medlemmer består av de rikeste landene, og utviklingsland er inkludert i prosessen gjennom det såkalte «Inclusive Framework». Maktstrukturene i beslutningsprosessen gir stor grunn til bekymring. Beslutningene skal baseres på konsensus mellom landene, men OECD har uttalt at dette ikke trenger bety at alle skal være enige. Særlig er det sannsynlig at mindre utviklingsland ikke får delta i beslutningene.
- Ulikt prosessene i FN, er det lite muligheter for offentligheten å ha innsyn i forhandlingene som pågår. Dette øker risikoen for at sterke lobbykrefter i multinasjonale selskap, og ressursrike skatteparadis, vinner frem. Viktige forslag lagt frem av utviklingsland er for eksempel ikke blitt utredet.
- OECD publiserer ikke skattetallene fra multinasjonale selskap, som de nå har begynt å samle inn, såkaldt land-for-land-rapportering. Dette vil gjøre det umulig for innbyggere, politikere, journalister og sivilsamfunn å fastslå effekten av enhver løsning som kommer fra OECD.
Det blir særlig viktig at land ikke begrenses av de minimumsløsningene som måtte bli utfallet av OECD-prosessen, slik at de kan introdusere kraftigere skattegrep på egen hånd. Skattearbeidet i FN må få langt høyere ressurser og status, slik at OECDs skatteregler ikke blir enerådende.
Teksten er skrevet basert på et felles høringssvar fra flere organisasjoner og internasjonale nettverk, til OECDs rapporter «Pillar One and Pillar Two Blueprints».
Foto: Tax Justice Network - Norge