Av Julie Kristine Wood, rådgiver i Tax Justice Network Norge
Kapitalflukten fra utviklingsland er estimert til å ligge på rundt $1.200 milliarder årlig. Dette er over 10 ganger så høyt som verdens bistand. Pengene kunne bidratt til skolegang og vaksinering av alle verdens barn, men de potensielle skatteinntektene ender dessverre opp et helt annet sted. Multilaterale selskaper utnytter at det finnes lite eller ingen lovgivning internasjonalt til å tjene seg rike. Dette problemet kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid, fordi ulovlig kapitalflyt er grenseoverskridende i sin natur. FN er en arena med stort potensiale for å skape enighet om felles løsninger på disse utfordringene. Dette er fordi det eneste forumet der ulovlig kapitalflyt er direkte knyttet opp mot spørsmål om utviklingspolitikk, i tillegg til at rike og fattige land sine stemmer i prinsippet skal veie like tungt.
Resolusjonen om ulovlig kapitalflyt ble i år lagt frem for tredje gang i FNs komite for utviklingsspørsmål og vedtatt i generalforsamlingen ved konsensus 20.desember 2018. Det så en stund ut som USA ville kreve votering over resolusjonen, men dette ble heldigvis ikke tilfelle. Dette vitner derimot om steilere fronter og en vanskeligere forhandlingsprosess enn årene i forveien.
Som tidligere var det G77-landene, med Nigeria i spissen, som fremla førsteutkastet til forhandlingene, som begynte i slutten av oktober. Førsteutkastet som dannet utgangspunkt for diskusjonene, var ved første øyekast likt som fjorårets vedtatte resolusjon, med noen ønskede endringer og oppdateringer fra G77. At resolusjonene har som startpunkt det som det allerede finnes enighet om fra i fjor gjør at man kan følge utviklingen i hva som er FNs posisjon på en bestemt sak fra år til år.
Den første resolusjonen i FN om ulovlig kapitalflyt ble vedtatt i 2016, og bidro først og fremst til å sette temaet på den internasjonale dagsorden. De første substansielle fremskrittene med tanke på innhold ble gjennomført i 2017. Da ble initiativer for internasjonalt samarbeid og åpenhet om skattespørsmål, samt oppfordringer til tiltak for å redusere multinasjonale selskapers bruk av feilprising inkludert. Resolusjonen lovet bred innsats mot korrupsjon og for økt åpenhet og godt styresett, og pekte spesifikt på behovet for å hindre at kryptovaluta blir brukt til ulovlige aktiviteter. Et eget høynivåmøte om ulovlig kapitalflyt, som vil finne sted i første del av 2019, ble også inkludert. Norge foreslo, eller støttet opp om flere av disse initiativene og skiller seg fra de fleste vestlige land i forhandlingene. I mange viktige spørsmål deler Norge posisjon med utviklingslandene.
Årets resolusjonsforhandlinger var derimot preget av at Norge, og andre, måtte forsvare flere posisjoner man trodde det allerede fantes enighet om fra året før. At EU, Sveits og flere andre land nå lå nærmere USAs posisjoner enn tidligere, var heller ikke til hjelp.
Et urovekkende element fra årets forhandlinger var at USA, støttet av flere vestlige land, insisterte på at det ikke finnes noe internasjonalt anerkjent definisjon på ulovlig kapitalflyt. Av denne grunn ønsket de gjennomgående å legge til frasen “derived from criminal activities” der ulovlig kapitalflyt ble nevnt i resolusjonen. I praksis ville dette ha begrenset definisjonen på ulovlig kapitalflyt til handlinger avgjort som kriminelle gjennom nasjonal lovgivning. Dette utelukker blant annet kommersielle aktiviteter i multilaterale selskaper, som står for den aller største andelen av ulovlig kapitalflyt. Den vil heller ikke dekke potensielt nye og kreative metoder for skatteunngåelse, som ikke er eksplisitt nedfelt i loven. Som følge av stor motstand fra blant annet G77 og Norge, fikk heldigvis ikke USA viljen sin gjennom i år. Man skal derimot ikke se bort ifra at denne tilnærmingen vil fortsette å være knyttet til USAs posisjon inn mot andre relevante prosesser i fremtiden.
I tråd med at USA i økende grad vender ryggen mot internasjonalt samarbeid og FN, ble det i forhandlingene også tydelig at de ønsker å flytte tyngdepunktet fra internasjonale, til nasjonale tiltak mot korrupsjon og ulovlig skatteplanlegging. Eksempelvis fikk USA gjennomslag for å endre et avsnitt som anerkjenner behovet for styrking av internasjonalt samarbeid i kampen mot ulovlig kapitalflyt, til kun å se internasjonalt samarbeid som en nødvendig del av dette arbeidet. Dette kan ses i sammenheng med et ønske om å endre problembeskrivelsen av ulovlig kapitalflyt til noe som først og fremst handler om korrupsjon i utviklingsland. Å ta et oppgjør med rollen vestlige finanssenter spiller i ulovlig kapitalflyt, finnes det i mindre grad et engasjement for.
En annen diskusjon verdt å merke seg er hvorvidt det er utviklingsland som rammes hardest av ulovlig kapitalflyt. USA fikk gjennom å utvanne en setning om dette i årets resolusjon. Dette ble begrunnet med at det i absolutte termer forsvinner større summer ut fra vestlige land enn utviklingsland. Korrigert for størrelsen på et lands økonomi, er det derimot de fleste utviklingsland, og deres innbyggere, som er de største taperne. Et lite skritt tilbake for global fordeling der, med andre ord.
Alt dette tegner et ganske dystert bilde av årets forhandlinger, men det finnes også noen lyspunkt. Eksempler på dette er et nytt avsnitt som gir anerkjennelse til sivilsamfunn og akademia; et operativt avsnitt som nevner automatisk informasjonsutveksling mellom stater og en erkjennelse av at ulovlig kapitalflyt begrenser midler tilgjengelig til å finansiere utvikling. Norge fikk dessuten gjennomslag for et avsnitt om å styrke regelsetting (regulatory frameworks) for transparens og ansvarlighet hos finansielle institusjoner, kommersielle aktører og det offentlige, samt et avsnitt om behovet for større datagrunnlag og kunnskap om ulovlig kapitalflyt.
Norge kvalifiserer også til klassens raddis og presenterte en rekke forslag til substansielle avsnitt. For eksempel et som nevner muligheten for en FN-konvensjon om finansiell åpenhet og et annet om behovet for å synliggjøre reelle eiere av selskap (beneficial owners). Da den norske innsatsen ble konsentrert rundt å forsvare det som var oppnådd tidligere, kom imidlertid ingen av disse forslagene med til den endelige versjonen av resolusjonen.
Man kan spørre seg om det fantes et rom for fremgang som nå har lukket seg, eller om landene på andre siden av bordet bare trengte et år på å mobilisere seg i mellom. Uansett fremstår behovet for et norsk engasjement inn i arbeidet med ulovlig kapitalflyt i FN, og andre internasjonale fora fortsatt sterkt.