Vi trenger innsyn i finansiering og eierskap av vindkraft

Det følgende er vårt høringsinnspill til Representantforslag om offentlig eierskap til vindkraft.

TJN viser til representantforslaget, og takker for muligheten til å gi innspill på dette. TJN ønsker å gi særlig innspill på forslag 3:

«Stortinget ber regjeringen pålegge norske vindkraftselskap å oppgi detaljer om eierforhold som konsesjonsvilkår og i forbindelse med eier-/finansieringsskifte. Disse detaljene må inkludere reelle rettighetshavere (med terskel på 5 prosent eierandel), eierkjeden som knytter selskapet til reelle rettighetshavere, fullstendig konsernstruktur bakover i eierkjeden og detaljerte opplysninger om finansiering.»

Nye måter å investere på krever større innsyn i finansiering og konsernstruktur

TJN så nærmere på vindkraftsektoren i rapporten «Vindkraftens skyggesider» som kom ut i 2021. Rapportens hovedkonklusjoner var at 7 av de 10 største eierselskapene i norsk vindkraft kan knyttes til skatteparadis, enten gjennom eierskapsstruktur eller finansiering. Totalt kunne 42% av norsk vindkraftproduksjon kan knyttes til skatteparadis. For noen vindkraftselskap var de bakenforliggende eierne umulig å slå fast fordi sporene stoppet i skatteparadis. På bakgrunn av dette mente vi det ville styrket tilliten til sektoren dersom myndighetene stilte langt strengere krav til eieråpenhet ved tildeling av konsesjoner og eierskifter.

I rapporten konkluderte vi med at det var høy risiko for overskuddsflytting i norsk vindkraft, og at det var gjeldsfinansiering og renteoverføringer til utlandet som stod for den største risikoen for overskuddsflytting. Vi pekte derfor på at mistanke om overskuddsflytting kan reduseres gjennom økt åpenhet i økonomien i vindkraftselskapene, som åpenhet om fullstendige konsernstrukturer, finansiering og regnskap i alle ledd.

For enkelte av vindkraftprosjektene ble utbygging gjennomført nesten uten egenkapitalinvesteringer, hvor det meste av kapitalen ble tilført gjennom obligasjonslån til fondsstrukturer i skatteparadis. Aksjeeierskap i vindkraftselskapene var derfor nesten som et «tomt skall» å regne, og for å danne et reelt bilde av prosjektene måtte man også se på etableringen av fondsstrukturer i skatteparadis som Luxembourg og Caymanøyene, hvor de samme aktørene som kontrollerte selskapene hadde etablert spesialfond opprettet utelukkende for å gjennomføre disse spesifikke vindkraftutbyggingene.

Våre erfaringer tilsier at dersom man ønsker å etablere større åpenhet om økonomien i sektoren, krever dette derfor krav om åpenhet knyttet til lån, obligasjoner og finansiering, og ikke bare til formelt aksjeeierskap.

En ny sikkerhetssituasjon krever større innsyn og kontroll av eierskap

Dagens Næringslivs artikkelserie «Hvem Eier Norge» har over de siste to årene systematisk kartlagt det enorme omfanget av eierskap fra skatteparadis med skjulte eiere i Norge. Blant annet har journalistene avdekket at nesten 10.000 eiendommer i Norge er eid fra skatteparadis av ukjente eiere, og at disse eiendommene i Norge er pantsatt for minst 440 milliarder kroner. Verdiene av disse eiendommene er dermed sannsynligvis langt høyere enn dette.

Artikkelserien belyser hvordan det skjulte eierskapet ikke bare er en utfordring med tanke på økonomiske forhold som skatt, men også en sikkerhetstrussel. Eierskap av selskaper og eiendommer må antas å brukes strategisk av aktører det er i Norges interesse å beskytte oss mot. Salget av Bergen Engines, som er en strategisk viktig leverandør av forsvarsmateriell til marinen, ble stanset først når media avdekket de russiske aktørene som ville kjøpe selskapet. Dagbladet har dekket hvordan russiske interesser har kjøpt opp eiendommer nær militære installasjoner i Norge, som Håkonsvern. VG har avdekket hvordan russiske aktører har etablert datasentre i Alvdal, samtidig som og geografisk nært opp til hvor NATO gjennomførte sin øvelse Trident Juncture.

Dagens Næringsliv har også vist at det er umulig å avdekke hvem som faktisk eier selskaper som er involvert i samfunnskritisk virksomhet, som drift av luftambulansetjeneste og kraftselskaper. Heller ikke norske myndigheter som har inngått kontrakter med disse selskapene, har mulighet til å spore eierskapet tilbake til de reelle eierne.

I en tid hvor sikkerhetspolitikk og geopolitiske spenninger krever langt større årvåkenhet enn tidligere, er Norge avhengig av å etablere robuste systemer som kan gi innsyn og åpenhet i eierskap i norske selskaper og aktører som driver virksomhet i landet. Det er påfallende hvor ofte det er pressen som avdekker de kritiske sakene, ikke kontrolletatene. Dette belyser verdien av åpen informasjon, og at å kun sikre bedre innsynsmuligheter for kontrollmyndighetene ikke er tilstrekkelig.

Dette er bare et av mange argumenter for hvorfor større åpenhet rundt eierskap har stor samfunnsverdi. TJN støtter derfor initiativet om å innføre strengere åpenhetskrav for vindkraftselskaper. TJN stiller seg også bak begrunnelsen som representantene legger til grunn for forslaget.

Register over reelle rettighetshavere er bra – men ikke nok

Vi vil advare mot å anta at det kommende registeret over reelle rettighetshavere vil ivareta åpenhets- og innsynsbehovene vi står ovenfor. TJN har lenge arbeidet for etableringen av register over reelle rettighetshavere, som nå forhåpentligvis snart er satt i drift. Registeret vil være et godt, bredt verktøy for å skape et minimumskrav til åpenhet om reelt eierskap for alle virksomheter registrert i Norge. For det formålet å sikre åpenhet knyttet til leverandører og selskaper som driver virksomhet av stor samfunnsbetydning, vil registeret imidlertid ha liten evne til å avdekke aktører som ønsker å skjule seg.

Grunnen til at det trengs egne krav for samfunnskritiske virksomheter, er at register over reelle rettighetshavere baserer seg på opplysninger som virksomhetene selv innrapporterer gjennom Altinn. Disse opplysningene sammenliknes maskinelt opp mot andre opplysninger Brønnøysundregistrene har, såkalt valideringsmekanismer, men de kontrolleres ikke for sin sannhetsgehalt, såkalt verifisering. Systemet er derfor grunnleggende basert på tillit. Registeret har også svake sanksjonsmuligheter ved manglende innrapportering eller innrapportering av feil opplysninger. Administrativt pålagte gebyrer fra Brønnøysundsregistrene er det hardeste sanksjonsvirkemiddelet.

Vi mener derfor at strengere åpenhetskrav bør innføres bredt i konsensjonsprosesser og offentlige anskaffelsesprosesser over en viss størrelse. Dette bør være et sentralt element for Regjeringens nedsatte lovutvalg som skal revidere anskaffelsesregelverket.

En del av utvalgets mandat er å se på:

«Hvordan regelverket kan endres for å skjerpe kravene til åpenhet om eierskap og skatt i offentlige anskaffelser. Utvalget skal også utrede om offentlige innkjøpere bør sette offentlig land-for-land-rapportering som vilkår i større anskaffelsesprosesser.»

Vi vil oppfordre til at det lages en egen standard for selskaper som skal kvalifisere til deltakelse i konsesjonsprosesser eller som skal delta i offentlige anbuds- eller anskaffelsesprosesser over en viss størrelse. Her vil vi vise til suksessen til Slovakias register over partnere av offentlig sektor. For å delta i offentlige anbudsprosesser eller være en leverandør til det offentlige, krever Slovakias myndigheter at man har oppført detaljer om selskapets reelle eiere i registeret. Til forskjell fra det kommende norske registeret, må opplysningene verifiseres av en advokat, bank eller notar, og opplysninger om hvordan den reelle eieren utøver kontroll over det aktuelle selskapet må vedlegges registeret. Det følger juridisk ansvar for den som gjennomfører verifiseringen. Registeret har blant annet avdekket storstilte korrupsjonssaker i Slovakia.

Et slikt register over partnere til offentlig sektor bør ha sterkere sanksjonsmuligheter enn registeret over reelle rettighetshavere, inkludert mulighet for strafferettslige konsekvenser ved alvorlige brudd.

Med beste hilsen,
Peter Ringstad
Politisk leder,

Sigrid Klæboe Jacobsen,
Daglig leder,
Tax Justice Norge.